Subscribe

En flekk av lys i mørketida.

Eikseterveien var dekket av kritthvit snø

Eikseterveien var dekket av kritthvit snø

Vindusviskerne ligger litt på etterskudd i kampen mot sludden som driver inn mot frontruta, blandet med veislaps fra møtende bilister på vei hjem fra lørdagshandel.   Kjøreturen er  utrivelig, mørketida og gråværet  følges av litt tyngre tanker enn vanlig, kjipe saker og stress her og der i livet kan liksom ikke ryddes unna, slik som sludden og veislapset  stadig vinner kampen mot vindusviskerne.

Jeg har bestemt meg for at det må en skitur til.   Kjøreturen har et mål – jeg skal ta meg en kveldstur inn til Svarthavna.   Det er mørketid, og andre ærend som alltid skal unnagjøres på lørdagen, har igjen fortrengt favorittaktiviteten til kveldsmørket.  Det er ikke nytt, så jeg er satt opp med en god hodelykt som lyser opp tilstrekkelig av terrenget foran meg til at jeg kan ferdes noenlunde trygt i skogen.   I det jeg passerer terasseblokkene nederst i Eikseterveien, merker jeg en forandring, sludden går over i snø, veien er nybrøytet, men når jeg kommer lenger opp er Eikseterveien dekket av et lag kritthvit snø, mens trærne på sidene av veien bøyer seg under tykkere lag av det samme.

Skiltstolpen ved Svarthavna fikk et glimt av lyset fra hodelykta

Skiltstolpen ved Svarthavna fikk et glimt av lyset fra hodelykta

Vel ute av bilen kom skiene på og de første stavtakene brakte meg inn i lysløypa.   Det var rikelig med snø, naturen hadde førtidspensjonert snøkanonene ved gamle Eiksetra.   Det er fint å gå i lysløypa, den slynger seg gjennom skogen med varmt lys og gjør det lett å ferdes på kvelden.

Ved Eiksetra vil jeg forlate lyskorridoren og gå inn i mørket, men hodelykta forsyner meg med en egen lysflekk som flytter seg stille mellom de snøtunge granene.   Snøflakene blir større og større, snøen dypere og dypere .   Jeg stopper ikke før jeg er oppe ved Svarthavna.   Det er da jeg merker det – hodet er klart og de få tankene som er igjen der kretser om øyeblikket, om skogen og snøen og opplevelsen jeg har.

Verden er det lille feltet opplyst av hodelykta, et sted av harmoni, stillhet og hvit, hvit snø.

De rytmiske bevegelsene i klassisk langrenn har sakte men sikkert virket som nynningen av et mantra for en mediterende.    Jeg har mange fine opplevelser i skogen, i Finnemarka, men disse stundene omgitt av mørke, skog og nysnø gir noe som jeg ikke kan oppleve på noen annen måte.   Jeg slukker lykta et øyeblikk, og merker at det er den lille lysflekken som definerer det spesielle rommet, i mørket vider verden seg ut igjen.   Jeg tenner lykta igjen, og en lysflekk flytter seg igjen gjennom skogene.

Det er mange som tyr til hodelykta for å få tid på ski i mørketida, men jeg møtte ingen andre denne kvelden.   Hadde jeg gjort det, ville vi nikket kort og sust forbi hverandre, eller gått parallellt en bit, kanskje utvekslet en kommentar om været, føret.

Nede på Vestsideveien pisket igjen sludden mot frontruta, men virket de ikke bedre nå, vindusviskerne?

Skriv kommentar

 

 

 

Du kan bruke disse HTML etikettene (tags)

<a href="" title=""> <abbr title=""> <acronym title=""> <b> <blockquote cite=""> <cite> <code> <del datetime=""> <em> <i> <q cite=""> <strike> <strong>

eXTReMe Tracker
Norindex.no Add to Technorati Favorites Technorati Profile Blogglisten Bloggurat