Jeg har jo stukket hodet litt fram når det gjelder lengden på Hauern, og dette temaet har interessert mange. Derfor er det på tide med en oppsummering. Jeg har vurdert egne data og de andre målingene jeg har fått inn i kommentarer til innleggene “Hvor lang er Hauern” og det forrige innlegget om vinneren. Basert på dette er min påstand er at vi fra start til mål i Hauern 2010 gikk 44.6 km.
Følgende målinger er gjort:
Øivind målte 44,02 med en Garmin Forerunner
Torleif målte 43 km med en Polar Pulsklokke med GPS
Frode målte 44,05 med en Garmin XT10
Sir Talkalot målte 44,17 med en Garmin 310XT (gikk noen meter ekstra ved veien før Solvang)
Jeg målte 44,0 med en Garmin GPSmap 60 csx supplert med en 12 kanals mottaker med ekstern antenne.
I en kommentar her siteres også en ukjent kilde som sier at spormaskinene har registrert 45 km.
Eksempel GPS-plott løypekrysset ved Grunnvannet
Jeg støtter meg til plottene som er gjort med dedikerte GPS’er, alle disse er over 44 km. Så hvorfor mener jeg traseen var 44,6. Jeg har gjennom mitt arbeid i undervannsbransjen ansvar for å legge ulike typer ledning og kabler etter nettopp GPS plott fra byggherren. Erfaringen er utvetydig slik at hvis du legger en ledning som er like lang som plottet, da kommer du ikke i mål. Derfor har det i bransjen blitt erfaringstall for hvor store tillegg som må gjøres for terreng, dvs opp/ned, og svinger. I screenshotet ved siden av ser vi litt av problemet med GPS som måleverktøy: Dette er løypekrysset der løypa fra Lelangen svinger inn på løypa mot Svarthavna og straks deretter opp mot Solvang. (Klikk på bildet for større versjon) GPSen har kuttet begge hjørnene, og en feilmargin på flere meter har oppstått bare på dette punktet. På screenshotet ser du en gps-punkt og et bomsymbol i den første svingen. Løypa passerte egentlig begge disse punktene i svingen. Det er mange slike punkter gjennom traseen. Jo lengre det er mellom punktene, jo flere meter blir borte ved gps- målingen. Under det gule plottet ligger plottet fra den andre gps-en som en brun strek, og fordi denne legger lenger mellom punktene ser vi at det her er enda fler “snarveier” i målingen.
Derfor må det gjøres en korrigering for å få riktig lengde på traseen. Basert på det terrenget vi har her og det antall retningsforandringer som er ville jeg korrigert med 1,5 % for å få en riktig lengde. Dermed er lengden 44,6 km. Nå er det som sagt tidligere ikke noe stort poeng hvor langt det er, det er den som bruker kortest tid som vinner. Men mange er opptatt av å registrere sin egen prestasjon, og med et så stort avvik på løypelengden som her, vil det gjøre merkbare utslag på tidene, som det påpekes i en kommentar her.
Nå vet ikke jeg hvordan Hauern har kommet fram til sine løypelengder, og hvordan målingene er kvalitetssikret, men jeg mener at det er en jobb som må gjøres her, det er i alles interesse at det oppgis en riktig lengde på løpet.
En annen sak som også burde ses på, er den store trafikken i løypa i området fra omkring Landfallhytta og ned mot Spiralen. “Kjeller´n” mente han kanskje mistet seieren på dette, og det var jo både småunger, pulker, løse bikkjer og masse søndagsturgjengere i rennløypa. Selv ble jeg spurt av flere om hvordan de skulle gå for ikke å komme inn i rennløypa. Her bør det ses på merking og informasjon, det kan bli kjedelige uhell ut av dette samrøret av raske konkurranseløpere og “søndagsutflukt”. Det finnes jo alle muligheter for å merke opp og bruke alternativer for de som bare går en tur, slik at noe av konkurransetraseen her kan stenges en periode på Hauern-dagen.
Når det er sagt, det var et fantastisk arrangement, løypene var supre, og jeg er sikker på at alle ønsker seg tilbake til dette arrangementet. Og jeg synes jo også Tverråsrunden var en flott omvei, jeg gikk jo ikke renn og kunne stoppe og nyte Tverråsutsikten denne flotte dagen.
En synlig fornøyd Børre Næss var halvmeteren foran.
Etter at to mann hadde ledet klart siste delen av løpet var Børre Næss den nødvendige halvmeteren foran Kjell-Kristian Markset ved målgang på Spiralen. Mens Børre Næss naturlig nok var synlig fornøyd, var “Kjellern” temmelig amper på grunn av den store trafikken av turgåere i løypene siste biten inn mot mål.
Som liung så jeg jo etter de grønne draktene til Gardsgutta, som er godt representert i mitt nabolag. Pallen var nok dessverre allerede dekket da Arne Christoffer Sand dukket opp og tok 4. plassen.
Det alle disse, og vi andre, hadde fått vite var at Hauern i år var 42 km etter en forlengelse. Jeg satte i 1294 gps-punkter i traseen, og uten noen form for korrigering for terreng (dvs. dette er et rent 2D-plot med rette linjer mellom de 1294 punktene), målte traseen fra Start til mål 44,0 km. Med en standard terrengkorreksjon måler traseen 44,66 km.
Jeg kommer tilbake med litt mer kommentarer og noen bilder til litt seinere i dag/kveld. Nils
Stille ved Saga i går, slik blir det ikke på søndag!
I går tok jeg turen i Hauern-traseen, for anledningen tungt lastet med sekk på 15 kg med diverse utstyr. Jeg kom like etter løypekjørerne fra Kanada og sørover, så jeg kunne konstatere at alt er lagt perfekt tilrette, for de som skal gå skirennet. Strøkne løyper gjennom flott vinterskog. Da blir det kanskje lettere å takle de små motganger fysikken byr på underveis!
25 + x = 42. Du skulle kanskje tro at du har gått 17 km når du kommer hit?
For noen ville kanskje også små mentale motganger kunne dukke opp, for eksempel når du 600 m etter å ha passert matstasjonen på Saga passerer skiltet 30 km til mål, og regner ut at du bare har gått 12 km av de 42 som skal tilbakelegges denne dagen. Nå sier jo Thorleif Haug Skifestival selv på sine hjemmesider at det er ca 14 km til Saga… Bildet ved siden av er fra et punkt 5 km lenger fram – sør i Lelangen, der løypa svinger opp i skogen igjen.
Jeg har sett at det er en viss interesse for spørsmålet om lengden på Hauern, men jeg skal ikke foregripe dette. På søndag kveld skal imidlertid komme med min mening om dette.
I mellomtiden vil Finnemarka ligge klar til å ta i mot både gammel og ung, rask og treig, til nykjørte løyper over hele marka. I går ettermiddag så løypene perfekte ut, det var litt løst noen steder etter det store snøfallet, men nå vil løypene sette seg i løpet av dagen i dag. Etter turen i går kan jeg vanskelig forestille meg bedre forhold for denne festdagen.
Nå viser også værmeldingene at vi kanskje kan vente at sola skal vise seg på søndag.
På turen i snøværet i går gikk jeg Tverråsrunden. Denne var merket som en ny del av Hauern-traseen. Gjennom en kommentardiskusjon på “Skiføret i Drammensmarka” fikk jeg vite at dette skyldes at Hauern-traseen har vært for kort, og ved å ta inn Tverråsrunden ble Hauern lang nok i forhold til seeding-regler blant annet. For meg er det ikke så viktig hvor lange løypene er, jeg går for turen og stedene jeg kommer. Jeg har imidlertid sett at det er mye feil lengdemåling på skiløypene, så jeg har en mer akademisk interesse for dette. Så hvor lang er egentlig Hauern-traseen?
Når du kommer hit, legger du ut på forlengelsen av Hauern ...
Jeg har tidligere kommentert hvordan lengdeangivelsene på Skisporet.no ikke er korrekte. Dette skyldes blant annet at de har økonomisert kraftig på antall GPS-punkter. Tverråsrunden som jeg gikk i går, har f.eks bare 18 gps-punkter på hele runden, og med rette linjer mellom disse, sier det seg selv at en slik trase vil være mye lengre i virkeligheten med alle de retningsforandringer, svinger og dumper som finnes.
Selv om GPS-punktene lå med bare 10 meters mellomrom, ville den viste trase blitt for kort. Hvis det på de 10 meterne mellom to punkt er en dump på 1 m eller en tilsvarende sving, vil målingen bli minst 1,7 % for kort. På skisporet.no sin trase var det til sammenligning 255 m i snitt mellom gps-punktene.
I mitt arbeid bruker jeg GPS-målinger som et viktig verktøy. Erfaringstall i bransjen har gitt faste justeringsfaktorer for forhold som ikke fanges opp av GPS-målingene. Her ligger likevel GPS-punktene mye tettere, en strekning på lengde med Tverråsrunden ville hatt hundrevis av GPS-punkter. Jeg har hatt med GPS og gjort målinger av mange løyper i Finnemarka, og blant annet også flere deler av Hauern-traseen. Det jeg kan se, er at jeg finner noe lengre avstander enn det som er oppgitt, mellom noen av de aktuelle stasjonene i løypa. Jeg har imidlertid ikke noen komplett måling av denne traseen.
Så da, både for turen og fordi det er av akademisk interesse, vil jeg ta en komplett GPS-måling av løypa for å se hvordan dette samsvarer med Thorleif Haug Skifestival sine målinger. Jeg kommer tilbake med resultatet av dette.
Uansett hvor langt det er, det er den som bruker kortest tid fra start til mål, som vinner!
Nyhetene skriker om snøkaos, på veiene snegler køene seg fram, om da ikke en trailer står på tvers et sted der framme – og kommer du fram er parkerings-plassene borte i snøhaugen Togene går, eller ikke, og NSB må vel ut med rikelig av sin nye “forsinkelsesavgift”. Alt dette slipper jeg å tenke på, selv om jeg befinner meg midt i snødrevet. For jeg er i skogen, der snøfall om vinteren ikke bringer kaos og stress, men ro og løfte om gode dager
I snøværet i dag tok jeg turen opp i Tverråsrunden, som alt lenge har vært behørig merket som en del av Hauern-traseen. Det var kjørt løyper her på morgenen, men da jeg gikk her bare et par timer senere, var løypene bra gjensnødd, og der vinden tok tak var det djup snø i traseen.
Løypekjørerne får nok å gjøre noen dager framover, men løfte om opphold og senere sol varsler om at snøfallet vil gi grunnlag for flotte løyper til helga, ikke bare for deltakerne i Hauern, men også for alle andre som finner veien opp i Finnemarka.
Selv om været i dag ikke åpnet for utsikt som Tverråsrunden ellers kan by på, ga det silkemyke snøteppet som dekket trær og skogbunn et fint inntrykk, og jeg gleder meg til de klare dagene i det samme landskapet. Jeg sender en takk til værgudene for “snøkaoset” og setter kursen gjennom nysnøen nedover mot bygda igjen.
Tverråsrunden er ifølge skisporet.no 4,6 km lang. Den går over sparsomt bevokst skogsterreng ut mot Tverråsen, der den følger ( litt innenfor ) kanten på Tverråsen, ned rundt Vakkertjern på vestsiden og så opp igjen. Det er to tilførselsløyper til runden, fra Eiksetra og fra Tverken. En kan vel si at Tverråsrunden er en fin omvei på løypa Eiksetra – Tverken, slik vil det i alle fall bli for deltakerne i Hauern til helga!
Faste lesere av Finnemarkabloggen har sikkert registrert at det kan gå lengre perioder uten innlegg. Det skyldes ikke nødvendigvis latskap fra bloggeren. Jeg vil gjerne at Finnemarkabloggen skal være en inspirasjon til opplevelser og en kilde til informasjon om Finnemarka.
Ønsket om å dele noe nytt gjennom bloggen har også vært en inspirasjon for meg, til å søke nye områder, gå lengre og høyere. Jeg skriver jeg ikke alltid innlegg om alle de fine turene jeg har her inne , de faste turene i kjente løyper som jeg har omtalt og beskrevet tidligere.
Men den viktigste grunnen til at det er stille perioder på Finnemarkabloggen, er at jeg jobber nærmer 2 ukers økter langt hjemmefra, uten tilgang til Finnemarka. Som regel er jeg ikke så heldig som i vinter, da jeg jobber like ved Trøsken IL sine hjemmeskoger ved Sarpsborg. Med utgangspunkt i Harehjellhytta har denne aktive klubben et flott skiområde med lysløyper, kunstsnøanlegg og perfekt preparerte løyper rundt i skogene i dette området i Østfold. Det er også lett å forstå at denne klubben har fostret en løper som Jens Arne Svartedal, og mengden unger og ungdommer på trening i løypene ved Harehjellhytta lover godt for at det kan komme flere av hans kaliber fra Trøsken IL.
Jeg har søkt meg hit opp på kvelden etter jobb, og det bidrar til at det er litt lettere å være borte fra de kjente vinteropplevelsene på hjemlige trakter. Men snart er jeg tilbake – vi ses i Finnemarka og på Finnemarkabloggen!
Så da la jeg i vei oppover de bratte, snødekte bakkene mot Trettekollen...
-
Det er noe med skogen, når ny snø faller og skydekket ligger lavt og grått over åskammene. Det blir en monochrom og lydløs verden. Fraværet av farger og lyd gir hodet en unik hvile. Inne i Finnemarka sikres roen av at det også hvite flekker på kartet, mobildekningskartet. Men jeg hadde sett noe på Trettekollen, som truet stillheten i skogen. Den nye mobilmasta.
Det er ikke det at jeg ikke kan stå i mot, legge igjen mobilen hjemme, la være å svare. Det er bare så befriende å ikke behøve å forsvare det, bare vise til de dokumenterbart hvite flekkene på mobildekningskartet, bare slippe unna uten videre.
For meg er søndagen en slik dag da påminnelsen om hverdagen gjerne kommer over mobilnettet. Etter nyttår har jeg gått flere turer over høyereliggende områder i sørlige Finnemarka, og mente å ha sett noe på Trettekollen, den nye masta som jeg i flere innlegg her på bloggen har sagt mitt om. Masta som skal fjerne en stor del av det hvite området på dekningskartet. Jeg var derfor klar til å bli revet ut av skogens stillhet av et skingrende mobilsignal, da jeg i dag la turen forbi Lelangen.
Etter å ha lagt hordene av fargerike og støyende mennesker som svermet gjennom skogen ved Eikseter-området, var det en lise å gli over spor dekket et nyfallen snø innover mot Lelangen. Tåka lå tung over toppene, så jeg kunne ikke se Trettekollen. Jeg svingte inn til høyre etter Lelangsplassen, og gikk mot kollen. Det var stille i telefonen. Så jeg sjekket ….. Ingen nettdekning. Hadde det da vært en innbilling, at jeg så en mast der nord på Trettekollen, da jeg sto på Skimten noen dager tidligere?
Jeg måtte bare vite det, så da la jeg ivei de bratte snødekte bakkene oppover fra Lelangen. Noen løype går det ikke opp til Trettekollen, så det det var bare å la det stå til i løssnøen, det kunne vel ikke være nødvendig å gå så langt opp for å få sjekket dette?
Mobildekningskartet Finnemarka
Det var det. Jeg slet meg mot toppen mens skyene la seg lavere og lavere. Et kort øyeblikket lysnet det litt, og jeg så skogranden som kranset toppen. Der inne i skogen sto den, en hvitrimet mast, den samme jeg hadde sett demontert nede ved Himmerikstjern noen måneder tidligere. Den var tydeligvis bare ikke satt i drift.
Jeg snudde ned de bratte bakkene igjen, skar gjennom løssnøen på smale ski. Raskt var jeg tilbake i den fargeløse stillheten. Først på Garsjø ble jeg nådd av en melding fra mobilsvar, men den første telefonen ventet til Eggevollen.
Inntil videre er det dekningskartet ved siden av som gjelder.
Fra Knivfjellet ser du ut over Glitrevannscauldronen, en rest fra en annen geologisk alder og Finnemarkas hjerte og lunger.
Som jeg sa i går, jeg tok også turen fra Snaukollen innover Knivfjellet. Knivfjellet skal visstnok ha fått sitt navn etter sin skarpe egg. Eggen markere også ytterpunktet i den geologiske formasjonen som kalles “Glitrevannscauldronen”. Glitrevannscauldronen er restene etter en dramatisk geologisk begivenhet da en stor del av jordskorpen sank inn i forbindelse med et voldsomt vulkanutbrudd. Deler av vulkanrøret står igjen som en terrengformasjon øst for Glitrevannet. De bratte åsene rundt Glitrevannsbassenget er ytterkantene av innsynkingsområdet, og på Knivfjellet ser du derfor mye mer enn bare vakker natur, du ser en del av jordens historie.
En utsiktsplass til mer en vakker natur ...
Du kan la fantasien ta deg tilbake til den gangen vulkan der øst for Glitrevannet veltet lava ut over landskapet rundt. Du kan tenke på den mosasikk av bergarter som har skapt dagens landskap, de forrige hundreårs gruvedrift langs forkastningens kant. Du ser også en moderne kulturhistorie. I området gir Finnmarkas skoger det mosaikk pregede bildet du alltid får av et skogbruk som drives etter flatehogstprinsippet. Det finnes allerede deler av de boreale barskogene der dette prinsippet er forbudt, og jeg tror dette også vil gå over i historien som en epoke vi ikke ser tilbake på med stolthet noen generasjoner lenger fram. Jeg har tatt opp skyggesidene ved denne driftsformen i flere innlegg her tidligere, senest angående kvikksølvfrigjøringen som forgifter abboren i skogsvannene.
Det er benk på Knivfjellet. Jeg sitter her etter å ha slitt meg fram gjennom løssnøen, og har skjenket en kopp varm kakao. Jeg har skrevet meg inn i “boka” som førstemann i år. Det er tid for å slippe tanken fri, og denne gangen var det perspektivene bakover og framover som hver for seg kom fram. Derfor ble ikke dagens innlegg i Finnemarkabloggen en reprise av gårsdagens lovprising av naturopplevelsen, utsikt og skjønnhet. Det ble et utsyn til Finnemarkas indre, en natur og et landskap i evig forandring.
Knivfjellet ligger i Øvre Eiker Kommune
Det høyeste punktet er 661 m.o.h
Det er atkomst både sommer og vinter fra flere kanter, se Finnemarkakartet.
Klikke på panoramabildet for å se nærmere på utsikten. Vannene sentralt er fra nærmest Dypingen, Sandungen og Glitrevannet.
De faste leserne av Finnemarkabloggen leste for en uke siden hvordan en planlagt tur til Snaukollen falt i fisk på grunn av en skrivefeil i føremeldingen. Denne helga ga jeg det en ny sjanse. Heller ikke denne gangen gikk turen helt uten motgang løypemessig, men målet ble nådd, og jeg kan trygt si at Snaukollen var verdt innsatsen! Som sist var planen å stå på kollen ved solnedgang, en plan som bildet viser at lykkes.
Denne gangen hadde jeg lyttet til føremeldingen for Øvre Eiker, som er de som kjører løypene opp til Snaukollen. Jeg valgte å gå ut fra parkeringen på Steindammen (Atkomst Ulevannsveien, se tidligere innlegg). Løypene til Snaukollen kjøres med snøscooter, og den siste biten er ganske bratt, noe som gir utfordringer for de som står for kjøringen. Likevel var løypene faste og fine med et spor, og både opp og ned gikk greit i de fine forholdene. Selve løypa til Snaukollen tar av fra løypa mellom Øyvannet og Dæletjern ved Gradestokken, et løypekryss som har navnet sitt nettopp etter gradestokken som står på furua der. Det går også an å gå inn til Gradestokken/Snaukollen fra den lange runden mellom Nygårdshøgda og Engersetra, ved Dæletjern. Og for de som fortsatt fryser i 15 minus og kald trekk nede i dalene, i dag viste gradestokken -6 her. Temperaturforskjellen mellom lavlandet og disse høyereliggende strøk skyldes inversjon.
På smale treningsski inn i solnedgangen gjennom drøye halvemeterdyp sukkersnø. Idyllisk, men slitsomt (helvete, egentlig)
Bakken opp til Snaukollen fra Gradestokken er bratte nok, her er det fiskebeinsmotene som dominerer i løypeprofilen. Dessverre tok løypa slutt, så jeg fikk følge et løst skispor fram til den første utsikten. Ikke noe i veien med den, men jeg er ikke den som nesten går til toppen, så da var det bare å legge ut i drøye halvmeteren sukkersnø med smale treningsski og staver med tilsvarende små trinser. Dette var ingen fest, men forsøket med å gå til fots gikk enda dårligere. Skia måtte på igjen.
Vel, jeg kom både til utsikten (trigpunktet) på Snaukollen, til toppen på Knivfjellet og utsikten på Knivfjellet denne dagen. Den drøye kilometeren jeg gikk i knedyp snø fylte tre lag med ull med svettedamp, men utsynet her oppe var verdt hver svetteperle. Og det er er alltid en tilfredstillelse å legge de første spor i ny snø, å vite at du gikk litt lenger enn de som var her før! Nedover i løssnøen var faktisk flott, nesten så det fristet å legge et spor i nysnøen ned den bratte lia til Skotselv.
Snaukollen ligger 654 m.o.h i Øvre Eiker Kommune. Like innefor ligger Knivfjellet, som jeg kommer tilbake til i senere innlegg. Fra Snaukollen ser du hele dalen øverst i Eiker og nederst i Modum, og du ser inn over Holtefjellplatåen, Skrimfjella, Jonsknuten, Blefjell, Norefjell. I det hele et fantastisk utsiktspunkt mot vest. Klikker du på panoramabildet øverst får du et bedre inntrykk av hvordan denne utsikten så ut ved solnedgang i dag.
Fra Steindammen til Snaukollen og retur er 11 km, med en netto stigning på snaut 200 m, der det meste av stigningen gjøres unna de siste 1,5 kilometrene. Jeg vil ikke anbefale denne turen for nybegynner på ski, det er utfordringer både opp og ned. Ellers må jeg si at løypa fra Steindammen og inn er ei fin skogsløype, variert terreng med litt kuler, bakker og det som hører til i ei gammeldags skiløype.
Fra Storsteinsfjell ser du frostrøyken fra Holsfjorden formørke dagen for dalens innbyggere
Kulda frister ikke til de helt lange utfluktene i skiløype, og da er det bra at alle bygder rundt Finnemarka har sine nære favoritt-turer. I disse kalde, klare dager er det vil det også virkelig være et pluss å komme til et utsiktspunkt der en kan nye den fantastiske sikten vi har nå. Bor du i Lier eller Drammen er Storsteinsfjellrunden en tur som ikke blir for lang, men som byr på alt du ellers kan kreve av en skitur.
Storsteinsfjellrunden med tilførselsløyper fra Tverken, Eiksetra, Undersrud
Selve Storsteinsfjellrunden er 5 km. På Skisporet.no står den oppført som 4,7 km, men mine målinger viser at dette er for snaut, antagelig fordi skisporet bruker for få punkter i sine GPS-track.
Jeg går vanligvis ut fra Eiksetra, og dette er den korteste turen hvis du ser tilførselsløypa og runden i sammenheng. Turen er da 11,4 km. Mens selve runden er småkupert er det bra stigning opp fra Eiksetra, selv om jeg ikke tok Dritarbakken opp på dette gps-sporet. Netto stigning fra Eiksetra til høyeste punkt som er der løypa tar av rett før Skimten, er 156 m. Høydeprofil.
Velger du Undersrud i Lier som utgangspunkt, er stigningene en enda større utfordring. Netto stigning fra Undersrud og opp til høyeste punkt som her er varden på Storsteinsfjell, er hele 340 m. Turen fra Undersrud rundt Storsteinsfjell og ned igjen er på 12,6 km. Høydeprofil.
Det er flere veier til Tverken, så jeg har lagt spor bare fra Tverken og ut i Storsteinsfjellrunden. Turen inn til Tverken må da legges til. Turen fra Tverken rundt Storsteinsfjell og ned igjen nøyaktig like lang som fra Eiksetra, 11,4 km. Turen er byr på litt “snillere” stigninger med en netto stigning på 96 m opp til høyeste punkt på denne turen, som faktisk er Skimten, som er en ekstra bonus på denne runden. Høydeprofil.
Så hvorfor ta en av disse turene nettopp nå?
Det er klarvær og turen bringer deg til flotte utsiktspunkter.
Løypene er fantastisk flotte med mye snø og fin preparering.
Det er bedre temperatur i høyden.
Det er god trening fordi alle løyper til Storsteinsfjell har høydemeter som kan sette kroppen på prøve.
Resten av argumentene kan du se i bildespillet under. Klikker du på et bildene får du bildene i bedre oppløsning/format. God tur!
Jeg har jo stukket hodet litt fram når det gjelder lengden på Hauern, og dette temaet har interessert mange. Derfor er det på tide med en oppsummering. Jeg har vurdert egne data og de andre målingene jeg har fått inn i kommentarer til innleggene “Hvor lang er Hauern” og det forrige innlegget om vinneren. Basert på dette er min påstand er at vi fra start til mål i Hauern 2010 gikk 44.6 km.
Siste kommentarer