Moltene er først ute i bærhøsten i Finnemarka, tett fulgt av blåbær, mens vi må vente enda noe tid før tyttebæra rødmer på tuene.
En tur til en tradisjonell moltelokalitet viste at vi var heller sent ute så pass lavt nede i marka, her var moltene helt modne og delvis overmodne. Til gjengjeld sto de tettere enn de fleste år, og i år var det ikke noe problem å sikre den nødvendige mengde molter til vinterens festlige anledninger.
Ellers var det overraskende å se at moltene sto urørt så langt ut i sesongen, kanskje er de nye generasjoner brukere av skogene ikke så mye “sankere” som de tradisjonelle skogvandrerne var. I så fall går de glipp av noe ved ikke å ta for seg av de modne moltene – disse bærer i seg smaken av urørt natur, sol og skog.
I tillegg er de fantastisk rike på antioksydanter og C-vitaminer. I folkemedisinen er moltene mest kjent som det beste middel mot skjørbuk, og det ble i sin tid eksportert betydelig mengder molte fra Norge som forebygging av nettopp denne sjukdommen. Moltene innholder 3-4 ganger så mye C-vitamin som appelsiner. Moltene er også kjent som virksomme mot mage- og tarminfeksjoner, noe som skyldes innholdet av benzoesyre. Fra mer moderne medisin vet vi at det høye innholdet av antioksydanter er virksomme mot folkesykdommer som kreft og hjerte- og karsykdommer.
Lignende effekter, om enn i noe mindre grad, finner man også i de andre bærene som nå står for modning. Det er derfor all grunn til å vekke sankeren i seg, ta med bærspannet og legge turen ut i skogen. Bonusen er turen og gleden ved å kunne servere og spise det man selv har høstet .
Våren har meldt sin ankomst i skogen. Glitreveien og andre skogsveier som har vært brøytet i vinter er bare, og i dag var det mange syklister og andre som tok søndagsturen på Glitreveien. Andre veier og stier i Finnemarka er fortsatt delvis snødekket, så aksjonsradiusen for syklister og turgåere er begrenset. Men det var ikke bare syklistene som satte pris på de bare veiene, både hare og grevling gjorde oss selskap på grusen.
Et litt lunefullt søndagsvær kunne ikke hindre vårstemningen i å sive inn i kroppen, som ellers var hardt preget av mangel på kaffe, siden termosen sto igjen på kjøkkenbenken. Føttene brakte oss litt saktere innover i marka enn det jeg er vant med, som oftest benyttes sykkelen eller skiene for å tilbakelegge kilometrene i jakt på nye opplevelser i Finnemarka.
Det ga imidlertid mer ro til å oppleve selve våren, snøflekkene som smeltet og fylte Glitra til breddene, vårfuglenes nesten hysteriske aktivitet, grevlingen på jakt etter sitt første måltid på 5 måneder og haren som strakk ut de lange beine på en herlig spurt på rettstrekka….
Også “mopedfiskerne” var i full gang inne ved Glitre. Nå rett etter isgang (på vann under ca 450 m) er ørreten på sitt mest bitevillige i Finnemarka. Det er bare å ønske skitt fiske, og jeg vet at det sikkert er fisk igjen i vannene når jeg kommer tilbake for å prøve fisket selv til helga. Fiskekortet ordner du greit på sms, se under utvalgte innlegg i sidefeltet her.
Både mopedfiskere og andre i skogen bringer med seg god mat og drikke inn i skogen. Så da henviser jeg til innleggene fra “The lone wolf” og “Skau ungdommen Eskil“, og minner alle om at skogen og leirplassen skal etterlates slik at også andre kan glede seg over våren i Finnemarka. Med pinse og andre av bonusfridagene i mai foran oss, er det en stor måned for aktivitet i skogen vi har foran oss.
Skaren brakte meg til Svarttjern, dit går det ikke lenger skiløype. Nå er ingen mål utenfor rekkevidde for skiløperen i Finnemarka..
Jada, jeg vet at skisesongen er over, at Skarverennet nå i helga er de siste krampetrekninger fra de ivrigste skiløperne. Jeg vet at det er 5 måneder og 3 dager siden jeg tok en fantastisk første skitur for vinteren 09/10, og at disse 5 månedene med snø og kulde er mer enn de fleste kan tåle. Men kom igjen da, dette er noe helt annet! Sola skinner, det er varmegrader, i skogen yrer det av liv. Snøteppet smelter, men kalde og klare netters kuldegrader har stivnet det til skare, et fripass, frihet fra løyper og veier, frihet til å ferdes overalt med fart og letthet.
Skaren bærer deg lett gjennom skogen.
Så derfor dagens skarealarm. Når alpinistene har sin pudderalarm for nysnøen som gir opphøyet lek og moro i fjellsidene, burde turskiløperen ha skaralarm som sin motsats. Mens løypene begrenser din ferdsel til 98-99 % av Finnemarkas areal, gir skaren deg muligheter til å ferdes lettere og til flere steder enn på noen annen måte. Du kan gå over myrer du aldri kan sykle eller gå, over vann og gjennom skog, lett skøyter du mellom trærne over høydene, til vannene du sjelden når.
Du kan isfiske etter vintersulten ørret, du kan oppsøke orremyra og bygge deg en gapahuk som natteskjul og oppleve skogsfuglene vårleik. Du kan gå til toppene, suse ned åssidene mellom unggranene. Så hør skarealarmen, i morgen er det søndag, ta skiene fatt over skaren innover Finnemarkas skoger!
Da jeg dro til skogs i dag, tenkte jeg at dette blir årets siste skitur, en svanesang for en skisesong som har vært uten like i mitt minne. Nå vet jeg ikke lenger. Jeg gikk en runde i dag, fra Solvang ned til Egga, opp til Svarttjern og over toppen på åsen mellom Svarttjern og Lelangen. I steikende ettermiddagssol kunne jeg nyte utsikten mot øst og vest på et eller utilgjengelig turmål, før jeg lot skiene bære meg i hektisk siksak mellom ung-graner ned mot Lelangsplassen. På Svarttjern hadde jeg stoppet og fjernet noen av ørretenes tusener av små næringskonkurrenter. Oppe på åsen spente jeg av meg skiene, satte meg i sola på en bar lyngtue og bare hadde det godt. Derfor er jeg ikke sikker… på om det var årets siste skitur.
Men det er nok det. I morgen har jeg annet å gjøre, på mandag er det på jobb – når jeg er tilbake skriver vi mai. Så jeg takker for årets skisesong – måtte alle våre vintre bli slik!
Drømmeværet i helga bør inspirere til en tur på Finnemarkas utsiktspunkter.
Det meldes fantastisk vær til helga. Du tenker kanskje på å rake i hagen, ta den første utepilsen, eller bare laxe på verandaen med kaffen og lørdagsDagbladet? Det er greit nok, men denne helga må du smette inn tid til den siste skituren for i år, den som skal ligge som en perle i langtidsminnet og skape lengten til Finnemarka og snø når mørket igjen senker seg over landet om et halvt års tid …
Det skal ikke være en treningstur noen km fra parkeringsplassen, eller en tur blant mørke graner i lavere delene av marka. Det du skal nå, det er å gå for utsikten! Hvorfor ikke ta det helt ut, og ta turen helt til Finnemarkas tak på Breili, og få en opplevelse som de på bildet over. Og du skal ikke ha det travelt, du skal ha sekk med appelsiner og kvikklunsj, kaffe på termosen - du skal sitte i lyngen på en barflekk i ei solhelling, der temperaturen forlater smøretermometerets skala og nærmer seg en norsk sommerdag, og du skal være glad du husket solbrillene. Turen skal du ta sammen med venner, familie eller barn, eller alene fordi det er det du liker.
Til og med i solhellinga ved Lelangsplassen holder løypa bra
Du kommer til å gå i løyper som holder bra, men med våt og grovkornet snø, så det kommer ikke til å gå for fort på turen ned fra utsiktspunktet. Men det er nok snø og løypene er faste nok, det kan jeg bekrefte etter lengre turer de siste dagene, også i dag. Bildet ved siden av er fra i dag, da jeg tok en tur inn til Glitre.
Er du ikke kjent, eller trenger litt inspirasjon kan du jo sjekke ut Finnemarkabloggens “Topper og utsiktspunkter” der er det turrapport og bilder fra disse stedene, og i mange tilfeller også tips om hvordan du best kommer dit. Sjekk for eksempel:
Annonse fra Jobbaktuelt.se til Braathens økogard-prosjekt i Sørkedalen
Under tittelen “Hvem skal eie Finnemarka”, kommenterte jeg det forestående salget av Finnemarka, og jeg la ikke skjul på at jeg gjerne så en radikal løsning for denne eiendomsoverdragelsen. Det er det tydeligvis flere som ser for seg, Reidar Braaten, OSO-eier og kjent fra alternativ-bevegelsen ønsker seg Finnemarka som et økosamfunn. Sist vi fikk bosetting i Finnemarka var da finnene forlot traurige forhold i hjemlandet og søkte lykken i de norske skogene. Skal vi få en ny innvandring i Finnemarka av flyktninger fra det moderne samfunn – og vil vi ha det?
Det skulle ikke vært meg i mot å leve det enkle liv inne i Finnemarkas skoger, rusle litt med noe økologisk jordbruk og plukkhogst i skogen. Det er sikkert også mange andre som kunne tenkt seg dette. Det ville også kunne være en slags korrektiv til velstandssamfunnets forbuker- og teknologikarusell.
Når jeg likevel ikke “roper høyt hurra” for Braathens forslag, er det nettopp det at vi skal etablere dette samfunnet inne i Finnemarka som ikke slår hos meg. Norge har i dag en avetablering av virksomhet på bygdene over nesten hele landet, mer jo mindre sentralt det ligger. Det er nok av steder som kunne ha godt av å slippe til et økosamfunn og mennesker som vil leve alternativt. Dette kunne tilføre ny verdi og nytt liv til områder, kulturlandskap og samfunn.
Finnemarkas store fortrinn er at det er et av landets største ubebodde skogområder. Det at det er ubebodd tilfører en egenverdi og en naturverdi som uansett ville bli skadelidende ved en ny bosetting i Finnemarka. Det kan være fra de små ting som at all bosetting, også det økologiske småbruket, fører med seg katter som beskatter naturlige bestander av fugler og smådyr, til mer motorferdsel på veiene og i skogen i Finnemarka, mer forurensing, trykk på utbygging av f.eks kommunikasjon (vil de som bor i økosamfunnene godta å være kommunikasjonmessig isolert?), energiproduksjon på naturressurser eller framføring av strøm osv.osv.
Vil det komme en økologisk tredreier til Svarvestolen for å ta opp arven etter finnen Peder Svarvare?
Det er også slik at den som “får” en slik eiendom fordi han/hun/de er økologiske eller alternative, likevel får en rett som omfattes av en rekke andre lover og regler. Hva skjer ved en arv? Skal bare rettroende økologiske arvinger kunne arve, eller risikerer vi at et vanlig menneske med helt andre interesser plutselig sitter med et småbruk inne Finnemarka. Hva skjer om en slik eiendom selges? Skal det være en etat eller instans som vurderer kjøperne. Hvordan kan vi sikre at slike steder ikke omgjøres til hytter. Problemstillingene er så mange at de spørsmålene jeg stiller her bare skraper i overflaten.
Jeg er glad for at Braathen piffer opp debatten om salget av Finnemarka og Finnemarkas framtid. Jeg støtter ikke forslaget hans til bruk av Finnemarka. Finnemarka bør beholdes som et ubebodd skogområde. Jeg er glad for at mitt forslag om Staten som eier her ikke er mer urealistisk enn at både Finnemarkakommunenes ordførere og rådmenn ser på saken sammen med Ap’s Martin Kolberg.
Hvis ikke vi lykke med å få en offentlig eier som vi kan stille politiske krav til, bør vi se på mulighetene vi har gjennom konsesjonsvilkår og eventuelt andre politiske prosesser å stille krav til den nye eieren. Krav om ei mer bærekraftig skogsdrift i forhold til naturmangfold og miljø, krav som sikrer Finnemarka som en natur og friluftsressurs for alle.
Påskeuka kalles iblant ” den stille uke”. Det pleier ikke å gjelde i skiløypene, men i dag passet betegnelsen godt. En tur i løypene mellom Tverken og Eiksetra inkludert rundene på Tverråsen og Storsteinsfjell gikk i spor helt uten den trafikken som har preget området i helgene tidligere i vinter. Det skiftende aprilværet må nok ta skylda for at mange dropper skituren i påsken.
Jeg må innrømme at jeg heller ikke har vært så ivrig på ski som jeg ville vært om sola hadde vist seg litt oftere. Men i dag tenkte jeg tilbake på mange andre dager, dager da det heller ikke hadde fristet å ta turen inn på skogen. Dager da jeg likvel kom meg av sted…. Hadde jeg noengang gått der inne i Finnemarka og tenkt – dette var et feilgrep, hvorfor ble jeg ikke hjemme?
Tvertimot – alltid har det slått meg at det var så riktig – å overvinne motstanden fra bekvemmelighetssensoren som frister deg til å bli i sofaen med marsipanet og påskekrimmen. Så jeg kom meg ut i dag, og opplevde solgløttene, snøbygene, de nykjørte løypene i Drammensmarka, den hyggelige praten med andre i løypa. Jeg skulle ikke gå så langt i dag, men det gikk lett og jeg tok alle omveiene, Tverråsrunden, Storsteinsfjell, ja til og med utover mot Sauesetra en tur.
Nullføre på Skimten
Igjen var det nullføre og nysnø, og jeg holdt meg til rubben under skiene som jeg har fått gode erfaringer med i det siste. Drammen hadde kjørt stort sett alt av løyper, også Sauesetra var kjørt. Lier hadde ikke vært i sving i de løypene jeg gikk i dag, men kjenner jeg dem rett er det i orden i morgen.
Ellers har mildværet har fått snøen til å synke sammen og bli fastere over hele skogen, og i dag var det ikke noe problem å gjøre avstikkere fra løypene. Dette gjør straks påsketuren litt mer interessant, du kan lete opp den beste rasteplassen, finne en ny utsikt, utforske steder du sjelden kommer på ski.
Spesielt godt egnet for slike avstikkere er områdene i Finnemarka som har den litt glisnere furuskog som Skimtplatået, Storsteinsfjell,Tverrråsen og Hovlandsfjell/Heståsfjell/Breiliflaka.
Ved Skimten på vei hjem kom snøen med ei kraftig vindbyge igjen sørfra og ga meg et puff i ryggen på vei ned Dritarbakkene. Føret var ikke slik at utforkjøringen var noe utfordring i dag, og det er forhold som passer alle i løypene nå. Det er lite i værmeldingene som tyder på stabil påskesol, det blir fortsatt nullføre, litt sol og noen byger. Det fine er; det er likevel flott på skogen. Ta turen, om det er for trening eller for turopplevelser – du vil ikke angre!
Det er virkelig ikke fristende å legge ut på ski med regn og sludd dryppende rundt huset. Bedre blir det ikke når du vet at dette er et føre som kan by på store smøreproblem. Men hva med å prøve noe nytt; smør med sandpapir!
Det jeg snakker om er selvsagt “rubb” av skiene, noe som så langt har vært forbeholdt konkurranseløpere og hardt satsende turrennløpere. Men med mange dårlige erfaringer med smøring på nysnø og “nullføre”, jeg nevner f.eks nykjuadagen 2009 da det var improviserte smørestasjoner hele veien fra Kanada til Nykjua, har jeg i år prøvd meg med rubb på slikt føre.
Den første gangen var på gamle ski den første snødagen i vinter. Erfaringen var bra, men siden har det vært et supert vinterføre. Først nå som vinteren plutselig ga seg, ble rubbingen igjen aktuell. Det er nå forhold med snø og like under null i høyden og regn/sludd i lavere strøk. Skal du da gå en løype med store høydeforskjeller, som nettopp Kanada-Nykjua, er det utfordrende å smøre. Jeg har nå rubbet treningsskiene mine selv om dette ikke er egne rubb-ski, og har fått veldig gode erfaringer med dette. Jeg har gått på nysnø fra +4 til -1 og hatt supert feste og brukbar gli i alle høydelag.
Det som har overrasket meg er at dette også har fungert greit på litt mer typisk påskeføre, som når sola kom og gjorde snøen våtere og mer kornet. For de som er interessert i å prøve dette, legger jeg ut noen linker til informasjon om rubbing her. Ellers har jeg gjort dette veldig enkelt, jeg har brukt litt finere sandpapir(160) enn det som anbefales for rubbeski (60-120), men synes det har fungert fint. Per Knut Åland sier i et intervju at du kan bruke fra 40 til 300 papir. Selv om jeg ikke har egne rubbeski, vil noen drag fram og tilbake på langs i festesonen trekke fram små “hår” fra sålen, slik at denne blir litt fløyelseaktig. Da har du feste! Jeg har ikke hatt problem med ising, men nå har det jo også vært ganske mildt, blir det litt for kald og tørr snø kan det ise i rubben. Det anbefales derfor å spraye rubben med noe som hindrer ising, her kan du kjøpe silikonspray til 149 eller flourspray til 599, ellers er det jo pulver, men da er vi straks inne på de mer viderekommendes enemerker.
Har du noen ski du er villig til å eksperimentere litt med, kan jeg bare anbefale dette. Har du smøring til dagens smøretips med i sekken eller lomma er jo utveien fra rubbeksperimentet kort.
Etter ha slitt litt med sug og dårlig gli i helga, og da snakker jeg ikke bare om etter at jeg hadde fylt klistret med barnåler, tenkte jeg det var på tide å sette seg litt bedre inn i problemstillingen med gli. Jeg har jo fått med meg at det er et fokusert område for konkurranseløpere, og etterhvert satser turrennløperne også hardt på dette. Hadde jeg hatt de kronene som ble lagt ned på skiglid før Birkebeineren i år hadde jeg vel kunnet ta fri resten av året og kanskje noen år til… Det som slår meg, er alt hemmelighetskremmeriet og kvasivitenskapen rundt gli. Mistanken om at ivrige skiløpere lures for penger av moderne trollmenn er snublende nær! Advarsel – Fortsettelsen av dette innlegget har høy nerdefaktor!
Glitesting kan gjøres vitenskapelig - her testutstyr fra ZIPPS
Jeg har som tidligere sagt en akademisk interesse for enkelte tema rundt skiløpingen. Siden skisålen består av et stoff jeg vet mer om enn de fleste, har jeg også et utgangspunkt for å vurdere noen av glimytene. Jeg får ellers ikke mye hjelp av vitenskapen, de som sikkert jobber mest med glid – swix og andre produsenter – publiserer ikke noe vitenskapelig grunnlag for sine produkter. Det eneste vitenskapelige arbeidet jeg finner er Leonid Kuzmin’s forskning på stålsikling kontra glider. Dette arbeidet har vært omdiskutert, men det er påfallende at 4 år etter at det ble publisert har smøreprodusenten ikke lagt fram noe form for vitenskapelig fundert motargument. I dette forskningsprosjektet har Kuzmin vist at en glider-behandlet såle bare glir bedre enn en stålsiklet “tørr” såle noen få km. før glideren hadde dratt på seg såpass mye forurensing at den gled dårligere enn ubehandlet såle. Målingene har vært gjort med vitenskapelige måleinstrumenter og klassiske glitester.
Å ta betalt for “metning” av sålen med glider er svindel!
En skisåle består av et materiale som betegnes UHMW_PE, som står for ultra-high-molecular-weight-poly-ethylen. Dette materialet er 15(!) ganger mer slitesterkt enn karbonstål, det absorberer ikke vann, og det har en friksjonskoeffesient på nivå med teflon (PTFE). Sjekk de ulike egenskapene i databladet ved siden av.
Grunnen til at det ikke absorberer vann er at poreåpningene i dette materialet er mindre enn 1Å, og dermed mindre enn et vannmolekyl. Det finnes ingen molkyler i en glider som er mindre enn vannmolekylet, og det er dermed fysisk umulig for glider å trenge inn i skisålen. De som tar betalt for å sette skiene dine i et varmeskap for å “mette” sålen med glider er enten:
Uten kunnskap om hva de gjør, eller
Ute etter å tjene penger på din manglende kunnskap om det samme.
Hvordan kan glider beskytte et av verdens mest slitesterke materialer mot slitasje?
Det har av de som tar seg betalt for prepping og preppeprodukter blitt framholdt at det er nødvendig med glider også for å beskytte sålen mot slitasje. Sjekker vi igjen databladet over, ser vi at slitasjemotstand ( “abrasion test”) viser svært høy verdi. Faktisk er det slik at dette materialet er 15 ganger mer motstanddyktig mot slitasje enn herdet stål. Det har lav hardhet, noe som gjør at det lett kan ripes opp, men et gruskorn står jo heller ikke glideren i mot. Slitasjemotstanden på glideren er derimot bare en brøkdel av sålens egen, og slitasje er ikke noe problem for en moderne skisåle. Det er nok den kjente steinslipen som sliter det meste av skisålene i dag.
Glider samler mer smuss enn en ren såle, og glien varer kortere.
Glitest av behandlede og ubehandlede ski
I Vancouver-OL kunne vi se på de lange løpene at det var adgang til å bytte ski underveis, en mulighet som ble irvig benyttet av alle nasjoners løpere. Grunnen er at glideren blir forurenset, og ved å bytte ski oppnår en straks bedre gli. I forskningen som ble gjort ved MittUniversitet i Sverige ble det utført vitenskapelige målinger av hvor mye smuss som ble samlet i ulike typer glider og ubehandlede såler. Resultatene var entydige på at det samles mye mer smuss i en glider-behandlet ski, og at dette raskt reduserer glien. Selv de skiene som ble behandlet med de mest avanserte gliproduktene gled etter få km. dårligere en stålsiklede “tørre” såler. I en glitest over et glistrekk på 100 m viser glider-skiene bedre glid på første glitest, men allerede på andre test er de senere enn “tørre” ski. Tabellen viser antall sekunder på å gli 100 m i testen. Etter å ha sett disse resultatene, og også de hyppige skibyttene i OL, blir da spørsålet – hvorfor koste på glider når du skal gå f.eks. 54 km(Birken) eller en lengre tur i marka? Selvfølgelig er profft preparert ski supre når du tar dem på, men hvor mye av dette er placebo-effekt fordi du vet at du har kostet på dette, og hvor lenge er det effektivt – du kan jo ikke koste på mangehundre kroner for hver 10 km du skal gå slik som eliteløperne.
Jeg kommer til å fortsette å gå uten glider, hvis da ikke smøringsfabrikantene kan komme fram med ordentlige tester som viser at glideren har noe for seg også for oss turløpere. Jeg har imidlertid lært noe av mitt lille “gliprosjekt”, jeg skal skaffe meg en ordentlig stålsikle for å få fram det beste i sålematerialet: Slitestyrke, ultra-lav friksjon og totalt vannavstøtende.
Etter rekordlang periode med kuldegrader, har våren virkelig landet i Finnemarka. Snødybden er halvert på kort tid, og et helt annet føre møter skiløperne, som nå i helga så ut til å ha forlatt Finnemarka. Men ei ny årstid gir nye muligheter.
Nå i helga var det for mildt nattestid til å gi skare, men med klarvær kan vi få skareforhold i Finnemarka. Under slike forhold åpner helt nye områder seg for skiløperen, som kan ferdes fritt over de høytliggende områdene i marka uavhengig av løypenettet. Under slike forhold har jeg opplevd flotte turer til steder jeg ellers bare kan oppsøke sommerstid, med farten som bare ski på skarpt føre kan gi.
Den kortere natta med hyggeligere temperaturer inviterer også til overnattinger ute. Snøen på vannene har sunket sammen og sollyset trenger gjennom isen og setter fart i fisken, så en tur over skaren til et bortgjemt vann med isfiskeutstyr i sekken, kan gi flott utbytte. På de siste turene har jeg også hørt at det har blitt liv i orrene, og på denne årstida går det også an å legge seg i en godt kamuflert gapahuk og oppleve orrens vårleik, som inneholder selve essensen av skogen og livet der.
Som jeg har sagt her før, jeg er glad i å oppleve nye steder og lite glad i å gå tilbake i egne spor. Selv om løypenettet i Finnemarka er stort, føles det begrensende også. Jeg er derfor hele tida på jakt etter nye løyper. Jeg vet at det i perioder blir gått opp eller kjørt opp privat endel løyper som ikke finnes på noe kart, som du ikke finner på Skisporet.no eller omtalt på internett. I hytteboka på Lunaas-hytta kan du f.eks lese hilsener fra folk som har gått hit på ski, men når jeg her vært der vinterstid har det ikke vært løype dit. Slik er det nok også andre steder, og jeg tar gjerne i mot tips på “sesongløyper” som er åpne.
Jeg ble derfor glad da jeg leste i “Ute en vinternatt” på Inn i Granskauen bloggen at det var er skuterspor over Gampåsen, for så fikk jeg muligheten til en skitur jeg ikke har gått før. Etter Lelangen fant jeg sporet til venstre mot Gampåsen, og det fulgte den samme veien som blåstien mellom Lelangsplassen og Dammen helt fram til høyden over Dammen. Her kan en ta turen ut over terrenget og få oversikt over Glitre, mens sporet vender nesten 180 grader ned mot Fløyten. Alt i alt var det en fin avveksling å gå nede i den bratte nordsida Gampåsen, med endel utsikt og et helt annet terreng enn de bratte fiskebeinsmotene du vanligvis går fra Fløyten til Lelangen. Siden det ikke er lagt spor i traseen er nok ikke dette noe for treningsløperne, men er du ute på tur kan løype over Gampåsen være en fin “avsporing”!
Fra du forlater løypa nord for Lelangsplassen og til brua over Glitra v/Fløyten er turen 4,6 km. Til sammenligning er den bratte løypa opp lia mellom samme punkter 1,5 km.
Etter flere turer sommer som vinter på det som i skisammenheng kalles Øståsen Åmot, kommer jeg her med en liten oppsummering av skimulighetene i dette området. Øståsen er et høytliggende småkupert terreng omkranset av mange vann og tjern. I vest avgrenses Åmot Østås av de bratte åssidene ned mot Drammenselva, i nordøst dalen og vannene fra Vindsjø til Jøssjø, i sørøst av vassdraget fra Dypingen til Glitre.
De fleste som ferdes i området her har reist opp skogsveiene fra Åmot i Modum, og parkerer enten ved Nygårdshøgda eller Engersetra. Fra disse utgangspunktene finnes det flere alternative ruter for rundturer. Dette er et stort pluss for dette området, jeg er selv ikke veldig glad i å gå tilbake i samme spor, og her skal ikke det være nødvendig.
Atkomsten fra Åmot i Modum er nok også grunnen til at det er Modum Kommune som har løypekjøringen på Åmot Østås, selv om store deler av området ligger i Øvre Eiker Kommune. Hovedløypene her prepareres normalt på fredager. Oppdaterte løypeinformasjon finnes på Modum kommunes Skiguide, og nå også på Skisporet.no etter at Modums preparingsmaskiner/skutere nå har kommet på “nett”. Løypa Dypingen-Nygårdshøgda må du nok til løypetelefonen for å få noe informasjon om, denne kjøres privat av veiforeningen.
Løypetelefonen 81550690 (tast 6) Tast 2 for øståsen ved Åmot
Klikker du på miniatyren av kartet over vil du få en oversikt over de ulike løypene på Øståsen Åmot. På kartet er det også referanse til bilder fra området, som dessverre enda ikke har aktive linker – det kommer senere. Sjekk heller ut bildegalleriet under, klikk på bildene i galleriet for å se bildet i full oppløsning.
Litt mer informasjon om de aktuelle turalternativene:
Kort rundtur. Denne turen er på 8,2 km og går vest for Dypingkollen. Det høyeste punktet på turen er 501 m og det laveste 387 m. Løypene i denne runden har bra standard. De kjøres ikke så ofte som i Drammen og Lier f.eks, så ved store snøfall kan de være litt løsere. Ellers er terrenget på denne runden greit uten de helt store utfordringene.
Lang rundtur om Sandungsvollen. Turen er 15,3 km og går over Åsvassbrenna ned til Sandungsvollen og videre øst for Sandungen og Dypingen og så opp igjen forbi Dæletjern. Høyeste punkt her er 490 m og laveste 382. Løypene har stort sett god standard. Fra Åsvanna og ned til Sandungen kan løypa være litt smalere og nederst er det også noen litt mer utfordrende utkjøringer, hvis en kommer fra Åsvanna. I dette partiet er løypa ellers litt åpnere og en får utsikt til vannene mellom den glisne furuskogen. Fra Sandungen og videre mot Dæletjern går løypa slik at jeg hele tiden savner litt bedre utsikt, og jeg har flere ganger tatt små avstikkere fra løypa for å få litt utsyn. Dette gjør at denne delen av turen ikke er noen favoritt for meg.
Lang rundtur om Laupeina. Ved å gå denne turen kan du enten forlenge eller forkorte den lange rundturen. Går du løypa over Laupeina i stedet for runden rundt Dypingen og Dæletjern, rundturen 11,8 km. Går du om Laupeina i stedet for å gå over Åsvanna blir turen 17,1 km. Jeg likte løypa over Laupeina godt, disse snaue tre kilometerne gikk i et fint terreng langs Laupeina med Dypingkollen ruvende i nord. Løypa er bare kjørt med skuter og det er bare et spor. På skarpt føre bør du ikke satse på å kjøre ned denne løypa, et møte i bakkene ned mot Dypingen er dømt til å ende med ulykke! Oppover er det ikke noe problem uansett føre.
Avstikker på Dypingkollen. Denne løypa omtalte jeg forrige uke. Den er 1,87 km tur/retur, og tar av på det høyeste punktet på den korte rundturen jeg har nevnt over.
Siste kommentarer